Det å ha kronisk smerte opplever jeg mere og mere som en livsstil nå enn som en sykdom. Man kan ikke gå resten av livet i en alder av 39 år og tenke at man har en sykdom da blir man jo bare sykere. Man må bruke de ressursene man har, og "skru på lyset" hver morgen man står opp. Det er det jeg prøver på å gjøre. Så jeg tenker positivt gjennom hele dagen, men ålreit, det kommer da noen tårer nå og da, om jeg har gått litt vel lenge med huggende smerter. Det kan ta på, humør og det meste. Men det var verre før. Har noen ting jeg pleier å bruke som "oppløftemiddel" og det er disse her:
- Går tur så ofte jeg kan, med ei god venninne. Går på flat mark, da oppover og nedover er ikke særlig lurt, da er nok noen dager ødelagt.
- Tenker positivt, og ler minst en gang hver dag.
- Finner mine begrensninger, og gir beskjed når jeg ikke kan og ikke orker. Det er jo det med oss ja menneskene da...
- Forsøker å finne på noe som jeg liker å gjøre, og helst at det innebærer noe fysisk aktivitet, da vi kronikere absolutt må bevege oss.
- Min søte lille datter på 3 år, det å leke med henne, det å se henne utvikle seg, til å bli et selvstendig menneske, det er min beste medisin!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for at du legger ned en kommentar i bloggen min :-)